Rypejakt i villmarka i Canada

0
3727
Rypeterreng i Yukon.

I det viltrike Canada er det få som jakter ryper – mest skjer det tilfeldig under annen jakt. Utlendinger er ofte mer interessert i den tradisjonelle formen for rypejakt enn landets egne innbyggere.

Tekst og foto Morten Brekke

Sjøflyet forsvinner i det fjerne mellom fjellene. Summing fra den sene høstmyggen tar over etter lyden fra flyet. Seks kamerater er endelig i Mackenziefjellene, i grenseområdene mellom Yukon og Nordvestterritoriet i Canada. Nærmeste bebodde sted ligger 400 kilometer mot syd. Nå er det ingen vei tilbake, enn å følge elven mot målet eller å bli hentet igjen med sjøflyet, samme vei de kom inn.

Bushfly inn i villmarken.

En tre ukers høstlig villmarksopplevelse med kanoer starter ved vannet på høysletta inne blant fjellene, 1300 meter over havet.

En enslig elgokse midt ute på et lite vann, var det første møtet med den arktiske faunaen, under innflygningen til dette avsidesliggende fjellvannet. Myrsnipa med sitt iltre skrik forsøker å skremme bort inntrengerne fra ungene sine. Mens resten av turfølget reiser teltleiren på åpninger i vidjekrattet, fristes den mest ihuga sportsfiskeren blant gutta, av de mange vakene til den arktiske harren i innsjøen. Når teltene er reist, kommer også fiskeren tilbake med flere halvkilos harr til kveldens middag.

Mot kvelden går solen bak de høye fjellene i vest. Sollyset svinner sakte hen, og overlater til den polare natten å sette stemningen. Første kveld rundt leirbålet er alltid preget av mange inntrykk. Stillhet, en form for ensomhet og verdensimpulser som plutselig blir borte. Mange nye inntrykk. Kortreist villmarksmat i form av nystekt harr og rørt tyttebær. Gutta sitter til slutt mette i sine egne tanker. Men plutselig brytes stillheten av den umiskjennelige kaklingen fra en lirypestegg. Nok en rype høres, og lenger borte, enda en. Snart høres lyden av rypekakling fra alle kanter rundt teltene i villmarksleiren ved fjellvannet.

Ryper på bakken i leiren.

Rypeparadis
En liten rundtur blant buskene rundt leiren åpenbarer flere ryper i løpet av noen få minutter. Rypene lar deg komme inn på få meters hold. De flyr heller ikke opp, men piler bare fra vidjeklynge til vidjeklynge. Her trenger en ikke hagle, bare en lang klubbe eller et nett til å fange rypene. Dette er villmarka i arktiske Canada. Her er det langt mellom rypejegerne og rypene er nærmest tamme. De er overhodet ikke vant til å bli jaktet på. Et sjeldent gode i en verden hvor lite er konstant eller varer særlig lenge over tid.

Neste dag planlegges en liten rypejakt mot kvelden. Med de enorme mengdene av lirype denne høysletta kan oppdrive, er det nesten merkelig at ikke rypejakt er mer organisert enn hva som er tilfelle i Canada.

Det samme gjentar seg neste kveld, som kvelden før. Solen går bak fjellene og rypene starter sin kveldskonsert. Gutta gjør klar til matauke i dette fantastiske rypeparadiset. Utfordringen i denne nye jaktsituasjonen blant de nesten tamme rypene blir å lete frem de største fuglene og å få dem på vingene. To jaktlag starter ut fra leiren i hver sin retning. En «driver» prøver å få rypene til å ta til vingene, mens jegeren med hagla forsøker et skudd uten å ødelegge rypa fullstendig på den korte avstanden.

Mange rypekull skremmes opp i vidjekrattet og de fleste løper bare videre i buskene, men noen tar til slutt til vingene. Etter en tjue minutters jakt er middagen for et par-tre dager fremover sikret. Fire karer kommer tilbake til leiren med 11 liryper. Dette var starten på en villmarkstur i fjellheimen i grenseområdene mellom Yukon og Nordvestterritoriet i Canada. Riktignok for noen år siden, men det samme kan oppleves i dag.

Rypejegere.

Det er nok mange deltakere på villmarks-ekspedisjoner og storviltjegere i Alaska og Canada som kjenner seg igjen i denne situasjonen. Dette har lite med jakt å gjøre, vil mange erfarne rypejegere si. Noen vil kalle det slakt. Sant nok, men dette er ofte de faktiske forholdene flere steder i villmarksområdene. I slike situasjoner er matauke ofte motivet for jakta, ikke nødvendig rekreasjon eller jakt på det sportslige planet.

Hvis du derimot planlegger en ren rypejakt til Canada, kan du nok finne områder i fjellene med utfordringer som vil gi en litt mer spennende og krevende jakt enn beskrevet over.

Samme ryper som hjemme Rypene i høyereliggende fjellstrøk og polare områder av Canada og Alaska er stort sett identiske med våre hjemlige fjell- og liryper. Utseende- og størrelsesmessig er det omtrent ingen forskjell. Når det gjelder adferd skiller de seg vesentlig fra de skandinaviske. Mangelen på frykt for mennesket er det første en vil registrere. Om dette skyldes fraværet av jakt alene skal være usagt.

I tillegg til li- og fjellrype har Alaska og Canada en tredje rypeart – hvithalerypa (Whitetailed Ptarmigan – Lagopus leucura.). Denne underarten er noe mer sjelden, og har tilpasset seg et mer ekstremt klima i 2000 – 3000 meters høyde. Hvithalerype er mindre enn de andre underartene (totalvekt opp mot 400-500 gram) og har som navnet antyder, ikke de karakteristiske svarte halefjærene vinterstid.

Rypeparadis på høsten.

Ikke organisert jakt
Organisert småviltjakt er omtrent ikke-eksisterende i Yukon og Nordvestterritoriet i den form vi er vant til i Norge. Rypejakt med hund er dessuten et nesten ukjent begrep i det nordlige Canada. Nær større byer som Anchorage og Fairbanks i nabostaten Alaska i USA er dette derimot litt mer utbredt enn i Canada. Viltmyndighetene i Nord-Canada har faktisk oppfordret jegere til å begynne å trene hund til jakt, også for gledens skyld – men mest for å minske risikoen for tap av skadeskutte fugler. Men foreløpig har ikke dette ennå helt slått an blant kanadiske jegere.

Viltmyndighetene i Canada har for mange år siden innført såkalte «bag-limits», en uttaksbegrensning for alt småvilt som felles. Du kan kun felle ti ryper av hver art per dag og være i besittelse av 30 ryper innen samme art. Det er et lite antall sammenlignet med de enorme rypemengdene som forekommer når det er toppår for rype. Etter endt jakt kan du alene, med tre rypearter i tre forskjellige høydenivåer på samme fjell, lovlig kunne være i besittelse av hele 9o ryper! Lite sannsynlig at du klarer det i praksis, men teorien er der i hvert fall.

Rypefangst.

Viltlovene i Canada er strenge og det er påbudt å bringe alt høstet viltkjøtt ut av villmarka. Dette er selvsagt for oss i Skandinavia hvor hele dyret benyttes. Denne regelen er i hovedsak myntet på storviltjakt og troféjakt. Kan du selv ikke fortære kjøttet, må du gi det bort. Stammerådet i mange små indianersamfunn tar gjerne i mot viltkjøtt for å dele ut i landsbyen. Mange eldresentre og sykehjem tar også gladelig i mot viltkjøtt. All omsetning av viltkjøtt er derimot forbudt, for å hindre spekulasjon og kommersialisering av viltressursene i nordområdene.

I følge biolog Howard Tracey ved Renewable Recources (viltforvaltningskontoret) i Yukons hovedstad Whitehorse felles det ikke mer enn mellom 1000 og 3000 ryper hvert år. Med en befolkning på 35 000 mennesker i et område som er over halvannen gang så stort som Norge, blir dette å regne som et minimalt uttak i forhold til det totale og ukjente antallet ryper i territoriet.

En del av uttaket av disse rypene skjer i forbindelse med storviltjakt på elg, grizzly og caribou (villrein) i Yukon. Storviltartenes biotop er ofte sammenfallende med både lirypas og fjellrypas om høsten. Når storviltjegeren har fylt storviltkvoten, bruker han gjerne ventetiden før flytransporten kommer, til å fiske eller å jakte ryper og jerpe. En kjærkommen forandring av kostholdet i leiren.

I Yukon finnes det fremdeles cirka 750 mennesker som direkte eller indirekte livnærer seg av pelsfangst. Noen av pelsjegerne og de få indianerne som fremdeles lever på den gamle, tradisjonelle måten deler av året, er avhengig av blant annet rypa som et supplement i kostholdet. Flere av pelsjaktområdene ligger i avsidesliggende områder, hvor flytransport av mat og forsyninger er dyrt og vanskelig. Både avskytning ved jakt og rypefangst i snarer benyttes.

Dette er erfarne folk som bruker villmarka og de vet hvor viktig det er å kjenne adferdsmønsteret til rypa ved snarefangsten. Favorittmetoden til mange er å lage et flettet nettverk av kvister med noen få smale åpninger på rypetråkkene, hvor snarene av messingtråder settes. Fuglene presser seg gjennom snaren og fanges. En annen teknikk som brukes er å benytte seg av måten rypa drar føttene etter seg i den løse snøen. En scene med flere snareløkker legges flatt oppå snøen rundt tykninger med vidjekratt hvor man forventer at rypa går etter føde.

Mangeårig forskning
Viltbiologene i Yukon har i flere år hatt gående et forsknings- og registreringsprosjekt omkring lirypa. I motsetning til norske rypeprosjekter har forskningen i Yukon hovedsakelig konsentrert seg om de meget gåtefulle og kraftige svingningene i bestanden hvert niende til tiende år.

Rype i sommerdrakt.

Tidlig hver vår, når rypa er mest territorial og lettest å registrere, han man besøkt fire hovedområder i Yukon med ski, truger og med stående fuglehunder. Det samme to kvadratkilometer store området er blitt gjennomsøkt ved linjetaksering hvert år, gjennom en årrekke. Det lengste prosjektet har pågått i hele 30 år. Forskerne har foretatt både visuelle tellinger og radiomerking av ryper for videre registreringer fra fly. Fargemerking for senere observasjoner er også foretatt.

I løpet av de siste 30 årene har det vært toppår for ryper rundt 1985, i årene 1996-97 og sist i 2006-07. Det forventes igjen en ny topp om et par års tid. Det har også vært store variasjoner i toppene fra område til område. Fjellområdene i det vestlige Yukon og i kystfjellene ut mot Alaska og Stillehavet har vist seg å produsere den høyeste bestandstettheten. Her er det både mildere klima og mer nedbør.

Forskningen i Yukon har dreid seg lite om hvor stor innflytelse jakt har hatt på den totale bestanden. Dette har kun skjedd i områdene rundt Whitehorse der størstedelen av befolkningen bor. Departementet for fornybare ressurser har også planer om å sette i gang forsknings- og telleprosjekter på de andre rypeartene og de tre underartene av jerpe i Yukon.

Gode rypeområder finnes i store deler av Yukon. De mektige Mackenziefjellene i det østlige Yukon og vestlige Nordvestterritoriet er et fantastisk område, like stort som hele Sør-Norge til sammen. Fjell- og tundraområdene langs Demster Highway i det nordlige Yukon har også historisk sett hatt en god bestand. Det samme gjelder fjellområdene nær Carcross helt sørvest i territoriet, samt fjellene sør for Whitehorse. Resultatet av jakta vil stå i forhold til planlegging og anstrengelsene underveis. Både utbyttet av fugl og minnerike opplevelser i en nesten uberørt villmark kan bli meget store når en flokk på over hundre ryper kan fly opp foran deg.

Det er det kanskje lenge siden du opplevde på fjellet i Norge eller andre steder i Skandinavia?

Ryper i nesten vinterdrakt.

 

Annonseplass

LEGG IGJEN ET SVAR

Vær vennlig å skriv din kommentar!
Vær vennlig å skriv navnet ditt her