VERDENS VILLSVIN – HVOR KOMMER DE FRA?

For de fleste jegere er villsvin noe helt spesielt. Kanskje på grunn av deres uforutsigelighet og ofte en sky adferd, kanskje på grunn av deres relativt høye intelligens, kanskje fordi kjøttet er noe av det beste man kan få eller fordi de tilhører en artsrik familie og finnes i alle verdensdeler – bortsett fra Antarktis.

Av Per Kauffmann

Menneskets og svinets felles historie går langt tilbake og det har vært en viss samhørighet til alle tider. Noen steder har menneskets overlevelse antagelig vært basert på gris og de er i dag en integrert del av menneskets føde og menneskets kultur mange steder i verden. Med et anslått antall på to milliarder svin i verden, så tilsier det at arten er en viktig del av nutidens miljø og at deres utviklingshistorie har vært en suksess. Ikke minst på grunn av svinets raske vekst, sin evne til å formere seg og deres tilpasningsevne. Samtidig kommer svin inn på fjerdeplassen, når en forsøker å angi et dyrs intelligens, de kan derfor intelligensmessig sammenlignes med et barn på tre år. Vi finner villsvin i så vidt forskjellige miljøer fra regnskog til ørkener og i iskalde områder som Sibir. Størrelsesmessig så varierer de voldsomt, fra pygmesvinets 6 – 9 kilo til de største artene i Asia – som lett kommer opp i vekter på over 300 kilo.

Keiler fra Tyrkia.

FAMILIEN SUIDAE Villsvin tilhører familien Suidae, hvor også vortesvin, bushpig, pygmesvin og en mengde andre eksotiske arter hører innunder. Til sammen befolker denne familien stort sett alle deler av verden, bortsett fra Antarktis. For å snevre dette inn, har vi valgt å konsentrere oss om en av artene i familien, nemlig Sus scrofa – det villsvinet vi best kjenner til.

Opprinnelig fantes villsvinet kun i Europa og i Asia, samt i den aller nordligste delen av Afrika. Forskerne forsøker å skille mellom de forskjellige underartene og litt avhengig av, hvor detaljert man går til verks – så kommer en frem til en 15 – 25 arter. Variasjonene er små og dreier seg mest om størrelsen og om hvorvidt pelsen deres er kortere eller lengre, eller om fargen er mørkere eller lysere.

Europa Sus scrofa scrofa antas antas å være den mest tallrike og den mest utbredte underarten. Den finnes i de sentrale delene av Europa og helt bort til den europeiske delen av Russland. Det er også den arten som er introdusert i Sverige, Nord- og Syd-Amerika, samt Oseanet (Australia og New Zealand) via rømningen og utplasseringer. Man antar at det i Europa er en del lokale underarter, deriblant castilianus i Nord-Spania, majori i den sentrale og sydlige del av Italia og baeticus på den Iberiske halvøya. Som sagt er variasjonene i den europeiske bestanden veldig begrensede og kan i likeså høy grad skyldes variasjoner på grunn av oppvekstmuligheter og områdenes klimatiske forhold. De siste århundrer har antall villsvin i Europa svinget dramatisk og i en lang periode har det også vært trangt i utbredelsesområdet deres. De ble for eksempel utryddet i England mens Henrik VIII var konge (1509-1547). I slutten av 1600-tallet ble de siste frittlevende villsvinene skutt i Sverige og i Danmark ble det siste villsvinet skutt i 1801 ved Silkeborg. Omkring år 1900 var villsvinet utryddet i store deler av Tyskland, Østerrike og Italia. Det var også størstedelen av den russiske bestanden kort tid før den andre verdenskrig.

Keilere på paraden – i Europa.

Deretter oppstod det en periode med fremgang for villsvinet. I midten av det 20. århundre hadde bestandene igjen reetablert seg i sitt opprinnelige utbredelsesområde de fleste stedene i Europa og nådde så langt som til Moskva og St. Petersburg i 1960. Senere har de igjen gjort inntog i den nordlige delen av Tyskland, Danmark og hatt en voldsom suksess i Sverige. Det nedlegges i dag cirka en million villsvin i Europa hvert år.

VILLSVIN I AMERIKA OG OSEANET Villsvin i Nord-Amerika, Syd-Amerika, Australia og New Zealand skiller seg på flere måter fra det villsvinet vi kjenner fra Syd- og Øst-Europa – og i mindre grad fra det villsvinet vi kjenner fra Sverige. Adferden deres er lik, men de er litt mer langstrakte i kroppen – har litt kortere hode og snute, men har lengre hale. De opprettstående ørene, som kjennetegner europeiske villsvin, henger noe mer – akkurat som vi kjenner dem fra nåtidens tamsvin. Pelsen er kortere og de stive hårene er ensfargede, uten den lysegrå avslutningen vi ser i Europa. Kun få av disse svinene utvikler dedikerte underhår, da klimaet de fleste steder er mildere enn i Europa. Fargen er oftest kullsvart, men det finnes også brune, blålige og mer rødlig versjoner – samt individer med flekket pels, som vi også kjenner fra Sverige. Det er en tendens til at villsvinene som er nevnt over, mer nærmer seg det opprinnelige utseende som er karakteristisk for deres europeiske, ville forfedre. Vekten ligger oftest litt under hva som er normalt i Europa, men derimot troféet – tennene, ikke står tilbake for sine europeiske søsken. I begynnelsen av forrige århundre ble det innført «riktige» europeiske villsvin til både USA og Syd-Amerika og de går under betegnelsen «russian boars». De finnes enkelte steder uten for mye innblanding, men ellers så har de fått genmateriale fra stedet de har blitt innført.

NORD- OG SYD-AMERIKA I begge verdensdeler er det snakk om forvillede og viltlevende etterkommere av svinene som oppdagelsesreisende brakte med seg fra Europa. Den første dokumenterte introduksjonen i Nord-Amerika tilskrives Hernando de Soto, som ankom Florida i 1539. Frem til det tidspunktet fantes det ikke svin i Nord-Amerika (bortsett fra deres slektning, halsbåndsvinet – som kun lever i den sydvestlige delen av USA). Det var fritt frem og de svina som unnslapp, kunne i første omgang etablere seg i sumpene i Florida. Gjennom de neste 500 årene, har de spredt seg eksplosivt til alle statene i det sydøstlige USA. Svina finnes i dag i minst 26 stater og teller opp i mot seks millioner individer. I mange av de sydlige statene skytes det nå flere villsvin enn hjort.

Keiler fra Florida – USA.

Den voksende bestanden av villsvin i Syd-Amerika stammer likedan fra oppdagelsesreisenes besøk og introduksjon skjedde omtrent på samme tid som i Nord-Amerika. Frem til da fastes det kun forskjellige arter peccaries, deriblant halsbåndsvinet. I begynnelsen av 1900-tallet ble det ytterligere innført europeiske villsvin til både USA og Syd-Amerika, hvor det i dag finnes en blanding av de opprinnelige forvillede tamsvina og «riktige» villsvin.

Jakta i Syd-Amerika skjer som oftest i forbindelse med troféjakt på andre introduserte arter, deriblant kronhjort, axishjort, indisk blackbuck osv. Det samme kan sies om USA, men her skjer det i tillegg mer jakt utelukkende på svin. I begge verdensdeler er det vanlig å jakte med stillende hunder, for så å skyte svinet med rifle. Spesielt i USA er det vanlig å jakte i tett vegetasjon, som gjør riflen ubrukelig. Det benyttes derfor korttrekkende våpen som pistol, revolver, bue, armbrøst, kniv eller spyd. I de senere årene er det flere og flere outfittere i USA som tilbyr dedikert nattjakt med termisk utstyr av forskjellig art og dessuten stiger jakt med helikopter i popularitet.

Halsbåndsvinet holder til i Sør-Amerika og den syd-vestlige USA.

AUSTRALIA OG NEW ZEALAND Villsvin i Australia og New Zealand stammer overveiende fra europeiske svin, som kaptein Cook og andre oppdagelsesreisende brakte med seg. Alt tyder på at det også er iblandet gener fra en rekke asiatiske underarter i denne bestanden. Svina fant seg hurtig til rette i begge disse områdene og de hadde store fordeler av et fravær av predatorer, med unntagelse av krokodiller og dingoene i Australia. Man anslår at det i dag er 23 millioner svin i Australia, som er fler enn det er innbyggere i landet. Mange steder har de lokale farmerne store og stigende problemer med villsvin og det antas at det årlige tapet i ødelagte avlinger beløper seg til en halv milliard kroner. Bestanden jaktes med feller, gift og fra helikopter – bare for å holde bestanden nede på et akseptabelt nivå. Utbredelsesområdet dekker det meste av Australia, hvor du finner de tetteste bestandene i New South Wales, Queensland og Northern Territory

I New Zealand begynte regjeringen allerede på 1930-tallet å betale jegerne for å skyte villsvin – enten tre patroner eller en shilling per dyr de skjøt. Det hjalp ikke mye, for i 1947 så antok man at det var 123 villsvin per 100 hektar. Jakten ble deretter intensivert og i dag har man bestanden noenlunde under kontroll.

Villsvinjakt i Australia og spesielt New Zealand er synonymt med jakt med hund og kniv. Historiene om vanvittige, ville og farlige jakter fra disse områdene er det mange av. Hunden eller hundene stiller svinet, hvor jegeren deretter går inn bakfra, velter svinet over på rygger og stikker den i hjertet lang kniv, som ville gitt deg en lang fengselsstraff andre steder i verden.

ASIA Lengre øst finner vi Sus scrofa attila, som sprer seg fra den østlige delen av Europa, Tyrkia og over mot Kasakhstan, Kaukasus og Iran. De skiller seg fra det villsvinet vi kjenner fra Nord-, Vest- og Mellom-Europa ved å være vesentlig kroppslig større og en vekt på mellom 200 og 300 kilo er ikke ualminnelig. Tennene er også vesentlig lengre – helt opp til 30 centimeter. Svina har gode betingelsene og en stor mattilgang i Tyrkia og da tyrkerne ikke selv spiser svin, så har grisene en riktig god sjanse til å bli både store og tallrike. Samtidig er klimaet gunstig og suggene kan sette både to og tre grisekull til verden hvert år.

I Tian Shan-fjellene i Sentral-Asia finner vi en lys farget underart med mørke bein. I India finnes også noen underarter av villsvin – litt avhengig av lokaliteten. De fleste av disse artene er mindre. I Manchuria og Korea finner vi den største underarten i verden, nemlig det Manchuriske villsvinet, som nærmes mangler en manke og har en tykk og nesten svart pels. Ut over dette finnes det andre underarter i Japan, på Taiwan, i Kina, Vietnam og i Mongolia.

Vortesvin fra Afrika.

AFRIKA Afrika er begunstiget med en rekke svinearter, som er fjernt beslektet med villsvinet, som vortesvin, bushpig, Red River hog og giant forest hog, men det er da også et «riktig» villsvin. I den nordlige delen av Afrika har vi nemlig Barbary-villsvinet (Sus scrofa barbarus/berbersvin), hvor navnet kommer fra Barbary-regionen i Nord-Afrika. Berber-villsvinet eller nordafrikansk villsvin er litt større i kroppen enn det europeiske villsvinet, mens tennene ligger på det samme nivået. De var tidligere utbredt langs hele den nordligste delen av Afrika – fra vestlige del av Sahara til Egypt. Nå er leveområdene deres redusert til bjerkeskogene i Marokko, samt den nordlige delen av Algerie og Tunisia.

Keilere på villsvin-parade.
Annonseplass

LEGG IGJEN ET SVAR

Vær vennlig å skriv din kommentar!
Vær vennlig å skriv navnet ditt her