India 1880-1890. Den engelske kronkoloni, imperiets juvel – var splittet opp i et lappeteppe av engelske jordeiere og mer enn 500 små og store prinsestater under ledelse av lokale kongefamilier. Et sant mylder av prinser, nizam’er og maharaja’er jaktet storvilt på deres enemerker, inspirert av de britiske koloniherrer og deres livsstil. Å jakte tigrer fra elefantryggen var en ansett sport blant de unge indiske fyrstelige – og som regel skjedde det med noen av de fineste engelske dobbelt-riflene, som kunne kjøpes for penger. En stor del av disse lokale jegerne var ufattelig velstående og arrangerte ekstravagante shikars (som jakta kaltes) med hundrervis – eller tusener – av lokale bønder utkommandert som hjelpere for å drive igjennom bushen foran jegerne. Ikke overraskende, lykkes det for en del av disse jegere å nedlegge ekstreme mengder med vilt. En enkelt maharaja nedla f.eks. mer enn 1.700 tigrer, innen han døde som 48-åring – det tilsvarer cirka halvparten av den nålevende ville tigerbestanden i verden … Det har heldigvis skjedd en utvikling i administrasjonen av verdens storvilt siden dette …
