Min første hjortebukk – på brølejakt

”Ta deg sammen nå Vegard, dette er din sjanse …” Vegard Belaska.

Endelig var det fredag og helg. Hjortejakta sto for tur og jeg kunne faktisk ikke ha vært mer klar. Planen vår, når vi kom opp i jaktterrenget var at vi skulle ta oss en liten tur inn i skogen etterfulgt av en god natt med måneskinnsjakt.

Vi var kommet oss opp i terrenget og begynte med en gang å få på oss utstyret. Tidligere på dagen var det blitt observert to brølebukker nede på bøen. Det var selvsagt et godt tegn på at vi skulle få høre litt brøling i skogen og kanskje klare å komme nær innpå storbukken.

Min far og jeg kjørte bilen til nordenden av terrenget, en syv minutters kjøretur. Planen nå var å gå et lite stykke innover for å se om vi kunne gå på dyr. Etter 30 minutter innover myrene stoppet vi opp. Vi var kommet til en fin plass hvor vi kunne bruke kikkerten oppover terrenget. En utrolig fin post å sitte på – med god oversikt. Etter mye speiding innover og oppover i terrenget hørte vi plutselig en bukk brøle. Det var antagelig god avstand mellom oss og bukken, ettersom det virket som om brølene var langt unna. Vi bestemte oss for å gå mot brølingen. Vi skilte lag og planen min var nå etter hvert å finne en fin plass å sitte. Jeg gikk oppover et høydedrag mot en liten fjellhylle, hvor jeg tidligere har sittet på post. Jeg kom meg i posisjon og i mens hadde min far kommet seg i posisjon litt lengre sør i forhold til meg.

Det var helt stille i skogen nå, det eneste var litt nordlig bris. Jeg følte at plasseringen min var utrolig bra med et godt overblikk i terrenget.

Minuttene gikk og stillheten fortsatte, men kun i noen få sekunder til. Da hørte jeg bukken brøle igjen. Brølene virket fortsatt langt borte, sikkert en 800-900 meter.

Etter å ha hørt konstant brøling og ingen andre bukker i nærheten, bestemte jeg meg for selv å begynne å brøle. Jeg trakk pusten og tok det første brølet. Det stilnet helt i skogen, ett minutt gikk og der svarte bukken. Jeg brølte igjen og fikk svar med en gang. Det virket som om bukken hadde kommet ganske mye nærmere. Det ble en del brøling frem og tilbake. Bukken må ha fått blod på tann. Den var ute etter å finne denne frekke bukken som hadde kommet inn på reviret dens. Igjen ble det stille og jeg tok i bruk kikkerten og speidet oppover i lia. Ingenting å se – enda. Plutselig dro det til oppe i siden og jeg oppdaget bukken. Den stod på det høyeste punktet og så utover myrene.

Pulsen steg og jeg var nå vitne til det største øyeblikket innen hjortejakt for min del.

Jeg hadde cirka 300-350 meter bort til bukken og bestemte meg for å brøle en gang til. Brølet gikk gjennom luften og bukken begynte å springe nedover lia. Den sprang omtrent 100 meter før den stoppet opp. Deretter gikk den helt rolig og brølte samtidig. Pulsen min hadde nådd et maksimalt nivå og jeg la hodet mitt ned på sekken og sa til meg selv: ”Ta deg sammen nå Vegard, dette er din sjanse”.

Jeg følte meg etter hvert mer rolig, lå i en god stilling og bare ventet. Bukken gikk fortsatt rolig mot meg og brølte. Nå så alt ut til å gå min vei. Det var 120 meter bort til bukken og selvfølgelig stod det rester av en gammel trestubbe i veien for en perfekt breiside. Nå stod bukken helt stille og så seg rundt. Den ventet sikkert på en respons fra det den trodde var en annen bukk. I cirka 3-4 minutter stod den bare der og så seg rundt. Det virket som de lengste minuttene i mitt liv.            Omsider begynte den å bevege på seg igjen. Den hadde ikke gått mer enn fem meter før jeg lagde en gryntelyd og den stoppet opp igjen. Skuddet gikk og i mine øyne så jeg en perfekt skuddreaksjon i bukken. Hjertet mitt holdt på å komme ut av ørene mine, og det var en så utrolig deilig følelse å se dyret gå i bakken.

Under de siste minuttene av den spennende jakta hadde jeg skrudd av jaktradioen min – for å ikke bli forstyrret.

Akkurat da var det en fantastisk deilig følelse å kunne skru den på igjen og sende meldingen over sambandet om at bukken hadde falt.