For et par måneder siden presenterte vi i Mitt Jaktblad Härkilas nye jaktsett, Wild Boar – spesielt utviklet til villsvinjakt. Nå har vi, som vi lovet – hatt mulighet til å teste det på jakt …
Jeg stod på en grusvei med tett ungskog foran meg og mørk granskog bak meg. Plutselig bjeffet hundene like ved og jeg hørte den raslende lyden av et stort dyr som galopperte over tørt løv på skogbunnen. Jeg hevet den lånte riflen og avsikret. Innerst inne så forventet jeg nok å se en stor hjort – ettersom fire dyr allerede hadde passert posten. Men da jeg så noen svarte ører som beveget seg over krattet med bringebær – da viste jeg øyeblikkelig at en stor gris var på vei.
Jeg kunne ikke se så mye mer enn buskene som beveget seg og jeg hadde ingen anelse om det var en sugge, en galte eller en flokk med mindre dyr som kom løpende. Hvis dyret holdt samme kurs, så ville det komme til syne i en smal åpning i vegetasjonen omkring ti meter fra meg – før det nådde frem til veien. Den retningen kunne jeg skyte uten fare for å treffe drivere eller andre jegere. Men det var strengt forbudt å skyte en stor sugge, så hvis sjansen for skudd oppstod – så måtte avgjørelsen tas i løpet av sekunder.
Jeg fulgte den svarte bevegelsen gjennom riflekikkerten med forstørrelsen skrudd ned på 1X og med begge øyene åpne. Da grisen kom til syne, så befant rødpunktet seg like over ørene. Jeg så med det samme at det var en keiler, en riktig stor en – og jeg lot punktet finne veien til skulderen i en glidende bevegelse. Det var ikke nok tid til en finjustering og jeg trakk av på ryggmargsfølelsen – da punktet et lite sekund hvilte bak skulderen. Den store galten reagerte ikke på skuddet og jeg fikk inn nok et skudd mellom grantrærne på skrått bakfra – før den svarte massen for-svant i det tette krattet. Det føltes også som det andre skuddet satt riktig plassert, men galten reagerte ikke synlig på det heller.
Jeg lyttet og kunne høre villsvinet brase gjennom vegetasjonen 60 – 70 meter bak meg. Det hørtes ut som om keilerens flukt hadde stanset opp – det var et godt tegn. Mindre enn 30 sekunder senere kom hele flokken med hunder pesende etter på sporet. De gjødde helt hysterisk på det samme stedet bak meg. Enda et godt tegn. Men hundene fortsatte å gjø i mange minutter – ikke fullt så bra tegn. Var det fremdeles liv i den store galten? Jeg var bekymret for hundene, men kunne ikke gjøre noe. På drivjakt, så blir man stående på post uansett hva som skjer.
To bevæpnede hundeførere kom løpende fra driverrekken. De hadde sett keileren, hørt skuddene og kunne høre de oppspilte hundene bak meg. De hadde løpt et stykke på veien opp en bakke og var svette og rødmusset i kinnene. Den ene holdt to krumme fingre opp mot munnviken for å spørre om det var en keiler. Jeg nikket og spredde armene som en sportsfisker på lykkepiller. De burde få vite at det var en keiler og at den var stoooor. Jeg kunne se at budskapet gikk rett hjem og var meget oppmerksomme da jeg pekte ut retningen grisen forsvant i.
Hundeførerne gikk meget varsom frem mot sine gjøende hunder. Jeg ventet å høre et avlivningsskudd, det burde komme hvert øyeblikk – men det kom ikke noe skudd. Til gjengjeld ble noen svært så opphissede hunder satt i bånd og falt til ro. Da to hundeførerne kom opp på veien igjen, illustrerte de med to tommelfingre at alt var i skjønneste orden.
Jeg kunne ikke la være å tenke på, hva som ville ha skjedd hvis jeg hadde truffet galten med et dårligere skudd og den hadde fått øye på og satt kursen mot meg. Jeg stod bare ti meter fra skuddstedet. For hundeførerne var situasjonen naturligvis enda mer dramatisk – hvor ofte står ikke disse folkene ansikt til ansikt med en illsint gris?
Det var riktignok meningen at jeg skulle teste ut jaktsettet, men det var ikke min hensikt å utsette meg selv for den ultimate testen med en skarp villsvintann i låret. Jeg er sikker på at Härkila har sine egne folk til det. Galten var steindød. Drept to ganger med skudd i den øverste del av hjertet. Hundene hadde bare oppført seg hysteriske – mest trolig fordi de hadde villsvin helt på bunnen i sine formørkede hundesjeler.
Min opplevelse av jaktsettet
I skrivende stund har jeg hatt fire dager med drivjakt på villsvin i Europas høstlige skoger. Jeg har hatt anledning til å teste jaktklærne på lange gåturer i kupert terreng og på timelange drivjaktposter i temperaturer fra under frysepunktet og opp til ti graders varme i sludd, regn, sol og vind. Det har også lyktes meg å skyte flere villsvin. Alt i alt noen utbytterike testdager.
Forut for den praktiske testen var min største bekymring hvordan klærne var å gå i, og om de var varmere eller kaldere enn de tradisjonelle jaktklærne en ville ha brukt på drivjakt. Jeg har tidligere brukt det klassiske grønne jaktsettet Pro-hunter gjennom flere sesonger og kan ikke la være å sammenligne med det – når det kommer til funksjonalitet og komfort.
Wild Boar jakken er på alle måter nøyaktig så funksjonell og komfortabel som den «vanlige» Pro-hunter. De orange sikkerhetsdetaljene er ideelle til drivjakt og gjør de hel-orange sikkerhets-vestene overflødige. En er klart synlig fra alle sider. En Pro-hunter jakke til drivjakt og ettersøk. Godkjent fra meg!
En kan naturligvis merke forsterkningen av buksene på innersiden av lårene og i skrittet, men kun hvis du fokuserer på det. Jeg opplevde det ikke som noe problem å gå lange strekninger i kupert terreng med buksene på. En positiv overraskelse – jeg hadde forventet å måtte gi avkall på litt gangkomfort enn tilfelle var. Jeg vil mene at aktive hundeførere som prioriterer å bevare sin langsiktige førlighet – også burde vurdere å anskaffe dette jaktsettet. Det er heller ikke noe problem med varmeutvikling – buksene kvitter seg lett med overskuddsvarmen.
Når alt kommer til alt, så er dette et fornuftig sett med de nødvendige sikkerhetsdetaljer til villsvinjakt. Dette kommer først og fremst til uttrykk hver eneste jaktdag i kraft av orange detaljer, men som også har den nødvendige beskyttelsen i de (heldigvis relativt sjeldne) tilfeller hvor en gris angriper. For hundeførere på villsvinjakt burde sikkerhetsbukser være påkrevet. For postjegere er det statistisk mindre nødvendig, men innimellom kan det oppstå en situasjon hvor du kan være glad du hadde sikkerhetsbuksene på.
Det er dyrt, ja – men hvor høyt verdsetter du din egen sikkerhet? Fremover, så vil jeg kun jakte villsvin med sikkerhetsbuksene på.
