Tekst av Hans Eidstuen
Tegninger av Jens Aasmundstad – fra boken bakom hemåsen – gjengitt etter tillatelse fra forfatter og tegner
«Elgoksen bykset ut på myra, reiste bust over ryggen og stirret irritert på den vømmelskledde apekatten innunder krokbjørka.
Gjeve elgtrakter med stor elgstamme skaper ofte konflikter mellom dyra. Ikke så mye når det gjelder ernæringen. Det er som regel lier med blandingskog, store myrområder og våtmarker med vegetasjon og mat nok. Verre er det i brunsttida om hausten når store okser møtes og det oppstår kamp om kollenes gunst. Oftest blir vel sjølve avlsoksen kåret allerede i begynnelsen av brunsttida. En velvoksen okse med et praktfullt gevir er det ikke mange av rivalene som prøver seg på. De hardeste kampene oppstår mellom jamstore okser – både når det gjelder styrke og livskraft, heter det. Gjæslia i Øyer Statsallmenning er vel et av landets beste elgterreng. Terrenget er ikke stort, men det er sjelden å sjå slikt elgbeite i norske fjellskoger. Meterhøge, bladrike plantevekster står tett som fôrraps i de nordvendte liene ner mot Gjæsa. Jeg har opplevd å sjå over førti elger på en dag her i slutten av juli måned, blant disse minst tolv-femten storokser.
Jeg hadde en litt spesiell opplevelse under elgjakta på dette terrenget for over tretti år sia. Også da krydde det med elg her, blant anna flere storokser. Det var en ettermiddag med grått vær, men opphold og vindstille. Jeg skulle finne meg en elgpost oppe blant noen hellingsmyrer i lia opp for elva Gjæsa. Hadde bare så vidt satt meg på et sted jeg mente skulle være ideelt da det plutselig oppstod slikt merkelig spetakkel vel et par hundre meter oppe i bjørkelia. Det begynte med noe slags snøvlende grynting, jeg skjønte med en gang at det var elg. Spektaklet gikk over til rauting og jamring. Inniblant lød også denne kjente åkkingen fra brunstige elgokser. Jeg satt sjølsagt og ventet på at elgen eller elgene skulle komme til posten min. Det setter gjerne blodet i hurtigere omløp når en vet at det ettertraktede viltet befinner seg i umiddelbar nærhet.
Levenet holdt på, men det så ikke ut til at noen av elgene der oppe ville avlegge meg en aldri så liten visitt. Vel! Når ingen av dere vil komme til meg, så skal jeg for høflighets skyld besøke dere. Jeg forlot posten for en liten snøggtur dit opp hvor bataljen etter hvert hadde utviklet seg til et voldsomt slagsmål. Det var både nifst og morskt å høre hvordan kjempene huserte. Det smalt i horn, det brakte, det remjet og åkket. Å blande seg inn i dette selskapet var vel noe vågalt, men jeg hadde bestemt meg, så det fikk gå som det ville. Jeg hadde da mauseren min om jeg skulle komme i klem eller bli trengt opp i et hjørne.
Jeg sneik meg opp til ei smal myr som gikk langsmed lia. I bjørkeskogen på andre sia var det kamphanene romsterte. Det var ikke vanskelig å høre hvor de oppholdt seg. Bjørkeskogen slang og bøyde seg, det trampet og blåste og smalt i digre skovlhorn. Her var det ikke bare et par okser. Det gryntet og åkket og brakte på flere dekar av lia på andre sia av den cirka tretti meter breie myra. Jeg hadde satt meg på ei tue innunder ei lita, nerbøyd bjørk. På andre sia av myra hadde jeg ikke noe å gjøre, ville en av oksene besøke meg, så velbekomne.
Tida gikk, av og til stilnet bataljen, det tok vel på å ødsle slik med kreftene. Spetaklet begynte igjen, jeg hørte at en okse remjet og bykset av gårde, og om litt kom den farende ner på myra et par hundre meter fra meg. Den ble jagd av en annen okse. Det røss lausrevne bustdotter av den der den fór videre og forsvant i bjørkeskogen på mi sie av myra. Jeg så hodet på rivalen, den hadde stoppet akkurat i myrkanten. Det lyste i skikkelig hønnkas et øyeblikk, så kastet den seg rundt og drog tilbake til sjølve arenaen igjen. Der begynte kampen på nytt, nå var det nok en annen innpåtrenger som skulle ha en omgang. Så barket det av sted på andre leia; dette var interessant. Kom det en annen okse farende nå da, tru? Jeg håpet på det, og hadde ikke tenkt tanken ut før det skjedde. En yngre okse med tre-fire takker på hvert horn kom farende etterfulgt av storingen med kasa på huggu. Storoksen stoppet akkurat som forrige gang. Bare nesa på’n fikk jeg sjå nå, men den var grov, og et digert, kølsvart hakeskjegg slang under haka på’n. Det så ut til å være soneinndeling her også. Bjørkelia ovom myra tilhørte utvilsomt storingen, som hadde sin fulle hyre med å holde valplassen rein for innpåslitent utøy.
Nytt slagsmål. Ble det da aldri slutt på nye inntrengere? Det knakk i middelsgrov fjellbjørk som røyk over ende og det smalt i horn som klasket sammen. Enkelte gufs av elgbrunst merket jeg like ner til dit jeg satt. Denne gangen såg det ut til at de kjempende var nokså jamnsterke, det kom ingen flyktende elg nå. Etter dunkene i marka og brakene i bjørkeskogen skulle en mest tro det var jordskjelv; jeg hadde hørt noen si at elgen er et ensomt og stillfarende dyr, men det stemte i hvert fall ikke denne dagen i Gjæslia.
Jeg begynte å bli vant til spetaklet og kjente jeg var litt uggen nerover ryggen. Det er så rart med det, gråværsdag i fjellet kjøler en ner når en sitter på elgpost. Annerledes var det med dem der oppe i skogen. De beholdt tydeligvis varmen i gråværet. Jeg begynte på smått å håpe på litt forandringen i underholdningen, jeg var tross alt på elgjakt sjøl om jeg ikke kjedet meg. Plutselig kom jeg på noe lurt. Jeg klypte over nesa og gryntet på samme viset som en småsint elgokse. Egentlig hadde jeg ingen greie på elglokk, men ved å etterligne oksenes brunstlåt mente jeg det skulle være effektivt. Det ble bråstilt, stilt som i graven ble det. Ikke et kvistkvekk. Jeg satt i spenning og ventet. Det var blikkstille i minst to minutter, men så hørte jeg det begynte å tusle og tasle forsiktig i skogen på andre sia. Ikke bare på ett sted, på seks-sju forskjellige steder var det, minst. Alt nærmet seg mer og mer myrkanten. Jeg må bare erkjenne at nå fraus jeg ikke mer. Oksene var på tur ner til den langsmale myra for å ta den den nye inntrengeren i nærmere øyesyn. Den nye lauparoksen var litt fremmed i målet kanskje, antagelig en langveisfarende tosk som trengte en skikkelig omgang juling.
Nå begynte hver og en av storingene å grynte og lokke litt smått og forsiktig igjen, hele tida knakk det stilt i småkvist og varsomt skubb av digre horn mot busker og trær. Alt sammen nærmet seg myrkanten i ei bredde av cirka to hundre meter. Jo nå, tenkte jeg, nå hadde jeg virkelig gjort det helt store. Ertet på meg en bøling med illsinte elgokser. Dette tegnet til å bli i drøyeste laget. Jeg hadde da ikke bedt alle disse slåsskjempene å kysse meg bak med gryntet mitt. Men sjølsagt er det lett å bli misforstått når en ikke er helt språkkyndig. Jeg såg meg om etter ei skikkelig grov bjørk å søke tilflukt i, men slikt fantes ikke i nærheten. Forresten fikk jeg nå ta følgende av hva jeg hadde satt i stand. Jeg kjølte meg ner og ble sittende rolig på tua mi under den vesle krokbjørka. Jeg hadde jo mauseren min og den var ikke til å spøke med. Det rørte seg blant bjørkene i den motsatte myrkanten. Jeg skimtet digre hønnkvaser og grove elgmuler både her og der. Nå ble det musestille igjen. Alle hadde bråstanset og ingen gryntet, de stod bare blikkstille, speidet og lyttet. Både jeg og elgoksene holdt pusten, ja slik føltes det i hvert fall. Det var så stilt at en kunne ha hørt ei nål falle, tror jeg. Ingen av oksene stod så reint at jeg kunne skyte, det ble nok ingen fangst på meg i dag, sjøl om det krydde av elg. Det begynte så smått å skumre og jeg hadde mange kilometer å gå tilbake til jakthytta.
Da fikk jeg en lys idé. Jeg kunne jo bare servere et skikkelig grynt igjen, så ble det sikkert fart i sakene. Jeg klemte over nesa, og ut i haustkvelden strømmet det mest idiotiske elggrynt som noen gang har lydt i Øyer Statsalmenning. Det skar seg helt, det låt omtrent som når en drar en støvel opp av et myrhøl, eller jeg skulle ha snytt meg. På grunn av at jeg klemte for hardt over snyteskaftet endte det hele med et kjempenys. Virkningen uteble ikke, hele oksebølingen gjorde helomvending og brakte inn i bjørkelia igjen. Bare en av oksene hadde godtatt ulåta. Den bykset ut på myra, reiste busta over hele ryggen og stirret irritert på den vømmelskledde apekatten innunder krokbjørka. Det heter at en kan være for dom til å være redd, i dette tilfellet passet det godt både på meg og elgoksen. Elgen stolte på sitt gevir og jeg på mitt gevær. Det var nesten synd å skyte den, den var utvilsomt den modigste av dem alle, men den manglet enhver form for sunn fornuft og da egnet den seg ikke som avlsokse likevel. Etter hornveksten å dømme var det en gammel okse, nokså stor og den hadde tolv spir i krona.
Jeg har horna av gamlingen på veggen til minne om det store elgslaget og den gangen jeg prøvde meg på elglokk.
