Vi er på elgjakt i Norrbotten – helt nord i Sverige. Akkurat som på signal, så finner alle jegerne frem sitt portable gasskjøkken for å lage middag. Vi forstår oss ikke på alt her oppe, men vi liker det.

Tekst og foto: Mats Gyllsand

Tåken ligger som et teppe over storoksenes rike.
Tåken ligger som et teppe over storoksenes rike.

 Det er veldig langt opp til Arvidsjaur, veldig langt om man bor helt syd i Sverige. Hvis en reiser samme distansen sydover, så kommer du helt til Italia. Jeg foretrekker Norrland. Det finnes ikke stor elg i Italia. Det som lokker mest – er stor elg. En kan skyte stor elg syd i Sverige, men sjansen er så mye større i nord.

Hvordan havnet jeg egentlig her? Jeg stiller meg det spørsmålet når jeg svinger inn foran huset i Hedberg – et par mil utenfor Arvidsjaur. En er ganske mør i kroppen etter 110 mil i bilen, en bil som er fullastet med utstyr og dessuten et våpenskap. Våpenskapet er med fordi en venn av meg og jeg har kjøpt et lite småbruk her oppe. Vi har kjøpt den lille gården for å få tilgang til den attraktive elgjakta. Vi er ute etter den tradisjonelle elgjakta i nord som grunneier – tidligere har vi bare kunne jakte som gjestejegere.

MEDLEMMER AV JAKTLAGET Nå har vi blitt medlemmer av Hedbergs jaktlag, på samme vilkår som alle andre. Jeg går inn i det nye huset mitt, som jeg tidligere kun hadde sett på bilder. Flere av vennene mine ser på meg som gal som har kjøpt dette huset i nord. Huset er akkurat som jeg forventer. En storstue med kjøkken og et hverdagsrom, samt et stort soverom. Og det hele kostet like mye som en brukt campingvogn. Inne i meg så føler jeg at dette blir riktig. Fullt møblert, rennende vann og det lukter ikke så verst – til tross for at huset har stått tomt i et par år.

Inne på kjøkkenet ser jeg spor etter kameraten min Tony Ohlin, som allerede har vært her oppe et par dager og jaktet. Jeg går og ser meg litt omkring da jeg hører Tonys bil ute på tunet. – Jeg elsker det her, er det første han sier. Senere på kvelden sitter vi på kjøkkenet og spiser. Ilden spraker på den lille kaminen. Vi spiser pytt-i-panne og stekt egg. Tony har laget maten, men dessverre har han glemt to viktige ingredienser. Rødbeter og HP-saus. Til tross for dette, er det riktig godt – og spesielt med den kalde ølen som Tony tryller frem.

FØRSTE JAKTDAG Morgenen etter møter vi opp ved jakthytta et stykke unna vårt hus. Hytta ligger midt inne i et 13.000 hektar stort jaktterreng. Jeg går rundt og hilser på alle og forsøker å huske navnene. Jaktlederen heter Raymond Markstedt. -Hvor skal vi jakte i dag da? Spørsmålet stiller han åpent til alle på laget. Etter en stund med diskusjon blir jegerne enige om å jakte i et område hvor det ble sett kvelden før. Raymond tar frem en slitt gammel kortstokk, postene skal trekkes. Jeg trekker en nier. – En flott post, der pleier det å komme elg – sier Raymond. En stund senere slipper de av meg ved en liten skogsvei. – Gå et par hundre meter langs veien, så er du på posten – sier Raymond og kjører videre. Jeg tar med meg utstyret og begynner å gå oppover veien. Dar jeg kommer til posten, setter jeg meg godt til rette på stolsekken og venter.

På vei inn til den første posten som medlem av jaktlaget.

Det tar ikke lang tid før jeg hører dem. Myggen! Det virker som om alle Norrlands mygg har samlet seg på posten min. Jeg slår og vifter, men de gir seg ikke. Jeg drar på meg vantene, trekker ørelappene ned på cap’sen, men det er ikke noe som hjelper.

Myggen er ute etter meg og jeg er sjanseløs. Solen har flyttet seg mellom trærne og jeg flytter stolen min etter slik at jeg sitter midt i solstrålene. Da blir det straks litt bedre. Bare noen mygg følger etter. Slik sitter jeg en god stund. I skogen er det helt stille – bortsett fra myggen.

Plutselig spraker det på radioen. I mellom støyen kan jeg forstå at en av hundeførerne har en elg rett foran seg. Dessverre ikke i min retning, den velger heller å gå mot de andre postene.

På radioen hører jeg at hundeføreren skyter elgen – en kvige, ved et vann. Kvigen tar seg en svømmetur, men kommer ikke langt før skuddet smeller. Hundeføreren ofrer seg og svømmer ut for å hente inn elgen.

STORMKJØKKEN TIL ALLE Jeg sitter en stund til og slåss mot myggen før jeg hører at jakta blåses av. Jeg blir hentet og vi kjører tilbake til jakthytta. Vi sitter i en halvsirkel rundt peisen. Tony og jeg tar frem restene av matpakken med et par tørre brødskiver – som vi smurte i dag tidlig. Nesten som på et gitt signal, så skjer det noe. Alle på jaktlaget tar frem sine portable gasskjøkken og finner frem maten. Deretter lager alle mat i jakthytta. Det stekes pølser, kjøtt, pannekaker og andre godsaker. Det freser i gass og deilige dufter sprer seg i jakthytta.

– Har dere ikke kjøpt dere noe gasskjøkken ennå? Det er Tommy Eklund, en av veteranene på laget som spør Tony. -Ha, ha, nei det har jeg ikke hatt tid til, men det kommer – sier Tony og tar en bit av brødskiven sitt.

Etter maten gir vi oss i vei på ettersøk. Nabolaget har påskutt en elg, som har gått inn på vårt terreng. Vi bruker et par timer på det, men finner ikke noe spor etter en skadet elg.

Etter at vi har avsluttet ettersøket, er det på tide å ta kvelden. Tony og jeg drar tilbake til huset vårt. Vi gir hundene mat, før det er på tide å spise middag for oss. -I dag skal jeg by på min berømte kjøttsaus, sier Tony. Det blir vel ikke helt feil, tenker jeg og slår oppi en whisky til hver av oss. Jeg sitter og observerer Tony som beveger seg som et lyn på kjøkkenet. Jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal legge meg opp i hans matlaging. Men jeg innser at det ikke er så lett å lage middag i en fei på et kjøkken som for lengst har passert middagshøyden når det gjelder bekvemmeligheter. Til tross for dette, så serverer Tony et riktig herremåltid en time senere. Vi spiser og snakker om dagen som har passert. -Det der med gass-kjøkken, har du sett det tidligere? – spør Tony. Etter en stund blir vi enige om at vi ikke skal kjøpe et selv i år. Ikke fordi det er noe feil med dem eller måten de brukes på. Vi bestemmer oss for å vente til neste høst med det, når vi har vært med på laget en stund. Klokken er ni og det kjennes på kroppen. Vi går en siste runde med hundene før vi kryper til køys.

Tidlig neste morgen er vi tilbake ved jakthytta. Det sammen gjentar seg som dagen før med diskusjon om hvor jakta skal foregå og trekning av poster … og gasskjøkken.

NY JAKTDAG I dag skal vi bare jakte halve dagen. Resten av dagen vil gå med til å ta hånd om elgene som er skutt tidligere i uken.

I det første drevet skjer det ikke noe spennende. Det eneste som skjer er at hundene tar kvelden i varmen. At det er 22 grader varmt i Norrbotten i september er ikke så vanlig her oppe. På grunn av varmen, så må jeg gå med min hund. Jeg har med meg min springer spaniel, Sture. Det er lite drev og det passer Stures søk helt perfekt. Jeg går sammen med Jim Lundmark, som har bodd her oppe hele sitt liv og kjenner områdene som sin egen bukselomme.

Jeg vet ikke helt hvorfor han går med oss, men jeg tror de andre ikke var så lysten på å kanskje måtte gå «ettersøk» etter meg. Vi starter drevet et par hundre meter fra Jims hus. Det var her han så bakenden på en elg kvelden før. -De pleier å stå her nede. Jeg har en saltstein nede ved sjøen som lokker dem – sier han og gir seg i vei over myra. Jeg har problemer med å henge på, men for Sture er ikke det noe problem. Sture jobber seg fremover, tar seg noen runder på et par hundre meter ut og kommer tilbake. Deretter tar han seg en runde i den andre retningen. – En effektiv måte å jakte på, jeg har også hatt hund som jaktet på samme måten – sier Jim. Men uansett hvor dyktig hunden er, så hjelper ikke det hvis det ikke finnes dyr i drevet. Til tross for dette så blir det en flott tur gjennom terrenget. Mye takket være Jims artige beretninger fra jakt og skog. Han forteller om alt fra tjuvslakt i hans ungdom til andre eventyr senere i livet.

SLAKTING I LØA Ettermiddagen tilbringes ved slaktehuset, som er en gammel låve som ligger vakkert til hvor en bielv renner ut i Skellefteelven. Det er to elger som skal parteres og straks finner alle jegerne sine roller i arbeidet. Det tar ikke lang tid før elgene ligger partert i bokser og alle skal få sin del ved en loddtrekning.

Når alt er på plass, så blir låven stedet for dagens auksjon. Filetene skal selges på auksjon utenfor slaktehuset. Et bra og rettferdig system. -Får jeg 300 kroner for fileten, roper Raymond. Det får han, det er ikke noe problem og snart er alle solgt – og pengene havner på jaktlagets konto.

På kvelden så er det min tur til å lage middag. Vi blir enige om at vi skal nyte en våre favorittmiddager – nå når vi har gode råvarer for hånden. En biff Rydberg, en klassisk rett vi pleier å tilberede når vi har tid og mulighet. Et par timer senere sitter vi ved bordet og spiser. Maten smaker ikke dårligere med rett tilbehør og med en god vin til. Men det gjør oss heller ikke noe piggere, så selv i kveld sovner vi ved ni-tiden.

FREDAG DEN 13. I dag er det fredag den 13. og jeg skal stå på post nummer 13. Hva kan gå galt? Denne dagen kjennes ingenting riktig. Det beror mest på tåken som ligger tykk og som gjør at jeg ikke ser mer enn 50 meter ut på myra der jeg sitter. Sture og jeg sitter i en liten jakthytte med vinduer på alle sider, så bortsett fra tåken ser utsikten bra ut.

Tåken ligger tykk utenfor vinduet i jakttårnet.
Tåken ligger tykk utenfor vinduet i jakttårnet.

Vi sitter i et par timer uten at det hender noe. Vi har hatt elg i drevet, men samtlige har tatt veien utenom rifleavstanden fra postene. Jeg tror i hvert fall det.

Da vi møtes i jakthytta et par timer senere, får jeg spørsmålet: – Hvorfor skjøt du ikke, spør Jim. Jeg ser ut som et spørsmåltegn. – Skjøt hva? spør jeg. -Elgen som passerte posten din, sier Jim. I tåken hadde jeg ikke sjansen til å se noen elg, akkurat som jeg mistenkte. Kanskje gikk jeg glipp av storoksen, og det får jeg aldri vite. Det er kanskje like bra. Den siste kvelden sitter jeg og Sture alene i huset vårt. Tony har dratt tilbake til Stockholm. Jeg sitter i mørket ved det lille kjøkkenbordet og spiser. Sture får også litt mat der han ligger ved føttene mine.

Jeg innser at jeg har hatt noen flotte dager i Hedberg. Vi har blitt mottatt på en god måte og i oktober kommer vi begge tilbake. Da får vi kanskje has på storoksen – som i utgangspunktet lokket meg hit. Og får vi ikke det, så gjør ikke det noe – vi har i hvert fall fått mange nye venner her oppe.

Ja, storoksen – den kan vi jo ta neste år!

Underveis – det blir mange mil å kjøre både opp og ned mellom bosted og jaktområdet.

 

 

Annonseplass
DEL
Forrige artikkelGrouse slam i Alaska
Neste artikkelMontana 1937

LEGG IGJEN ET SVAR

Vær vennlig å skriv din kommentar!
Vær vennlig å skriv navnet ditt her