Dette begrepet finnes egentlig ikke, men vi har allikevel besluttet å lage et begrep vi kaller en «Alaska grouse slam». Den eneste regelen her er at man skyter tre arter jerpe i løpet av like mange timer. I går lyktes vi ikke!
Tekst og foto: Per Kauffmann

– Du gikk glipp av nordlyset i natt, sier Don da vi møtes til frokost. Han sover ikke mye og står normalt opp klokken 04.00, selv om det først blir lyst mye senere. Jeg sover vanligvis så lenge jeg kan, og spesielt etter den lange reisen og med tidsforskjellen. Don har allerede frokosten klar. Den består som de foregående dagene av makaroni og jerpebryst i skiver – stekt i smør. Med nordlyset kommer også en kaldere værtype. Minusgrader og frost gjør det til en litt annerledes opplevelse å gå på toalettet om morgenen. Å sitte lenge og tenke over livet, venner en seg fort ifra. Det hjelper heller ikke noe særlig på forkjølelsen jeg har pådratt meg. Jeg har vært i dette området noen dager nå, som ligger seks timers reise nord for Anchorage. Vi har allerede vært ute på jakt med utgangspunkt i Don’s lille, primitive jakthytte.

Snowshoe rabbit
Forfatteren med snøskohare i sommerdrakt.

Jeg har jaktet med ham ved flere anledninger og han har med stort hell guidet meg til både brunbjørn, grizzly, elg og caribou. Andre ganger har vi skutt ender og gjess, men nå skal vi jakte på jerpe i et par uker. Dan har en jaktrett, men ikke eksklusivt på et nesten 5000 hektar stort, privat område – som mest består av dyrket mark med småskog. I tillegg kan vi bruke de enorme statseide skogsområdene, hvor jakten er fri.

Inngjerdet mark En del av de privateide markene er gjerdet inn med et tre meters nettinggjerde. Ikke så mye for å holde noe inne, men mest for å holde den store bestanden av elg ute. Og for ikke å snakke om den store gruppen av skogsbison, som holder til i området. Bison ser vi ikke noe til, men det er mye elg – spesielt kuer og kalver som spiser av avlingene. En tidlig morgen så vi 17 elg på et stort område med dyrket mark. Av dem var det minst to trofédyr. Vi stoppet opp for å telle dyrene og parkerte først ved en brunstig elgku, som nærmest pisset en okse på munnen. Brunsten var i full gang, men vi hadde ikke noen jaktlisens på elg denne gang. Det ble med å nyte synet.

For mange jegere er elg, bison og annet storvilt synonymt med Alaska. Men den store villmarksstaten er mye mer enn bjørn, caribou og gigantisk elg. Til tross for tilstedeværelsen av 12 arter med storvilt, så er Alaska den stat i USA med lavest vilttetthet. Faktisk så er det sjeldent at du ser noe, men når du først ser vilt – så er de som regel store. Men når det kommer til småvilt, så er mulighetene mye større. I dette området er det mulig å skyte flere arter med ender og gjess, flere arter med hønsefugl, snøskohare og prærietraner. Du skal derfor ikke se bort i fra å jakte småvilt i Alaska – spesielt ikke hvis du liker litt «action».

Fire fuglehunder Don bor en dagsreise unna, men drar ofte til jakthytta, bygger om litt og trener hundene sine. I denne omgang har han vært her et par uker, og han regner med å bli her i ennå en måned. Kona hans er en sjarmerende dame – så det er ikke for å komme bort i fra henne, han tilbringer måneder her oppe i skogen. Nei, det er for jaktas skyld og for kjøttet, men aller mest for hundenes skyld. Don setter jakta med sine fire veloppdratte ruhårete fuglehunder høyere enn noe annet i verden. Jeg forstår ham der, og savner allerede min egen hund. Med det store antall hønsefugl som er i området, så ville også hun ha hatt noen fantastiske dager.

I et par dager nå har vi jaktet jerpe og snøskohare i skog og kratt, mens vi holder øye med trekket nordfra – som skulle gi oss en mulighet for å skyte både traner og gjess. I ettermiddag skjøt jeg for eksempel en snøskohare. Med det første skuddet, så traff jeg den litt for langt bak og det forsvant i krattet. Don slapp da gamlehunden Klaus, som straks gikk på det ferske sporet og forsvant i krattet. Før den rakk å komme tilbake, fikk jeg øye på den skadede haren i det tette krattet. Den var kun et par meter unna og av frykt for at den skulle forsvinne, så ga jeg den et nytt skudd. Resultatet ble at skuddet delte haren i to og Klaus apporterte senere fremparten av haren. Snøskohare smaker godt, men det er ingen utfordring å jakte på disse. Det virker som de er helt likeglade overfor mennesker.

Alaska grouse slag - skutt innenfor tre timer.
Alaska grouse slam – ruffed grouse, spruce grouse og sharptail grouse.

Tre arter med jerpefugl Det er derimot viktigere å få skutt noe fugl for hundene. I området er det tre arter med jerpefugler, nemlig sharptail grouse (spisshalet præriehøne), ruffed grouse (kravejerpe) og spruce grouse (granjerpe). De to sistnevnte er det ikke så mange av, men de spisshalede er tallrike i hele området. Vi har allerede skutt mange. For et par dager siden skjøt vi de første av dem og det foran den kun åtte måneder gamle Amber. Hun er ennå ikke helt jaktmessig «våken», men søkte flittig og tilsynelatende rutinert ut. Hun støtet opp en fugl som heldigvis gikk opp på min side. Egentlig er jeg motstander av å skyte for så unge hunder, men Don har ikke noe problem med det.

Senere samme dag ser vi en falk slå ned på en flokk med præriehøner i det høye gresset. Det lykkes ikke for den, men en hel flokk med jerper flyr inn i skjul i skogkanten. Straks etter har vi skiftet hund til den langt mer erfarne Klaus og slipper han løs. Han leverer den ene standen etter den andre i skogkanten og flere fugler apporteres i noenlunde ro og orden. Jeg skyter godt med min lånte tre-skudds halvautomat, mens Don har problemer med å treffe. Han pleier ellers å være så selvsikker. Vi mister derfor flere fugl på den kontoen. Og uansett hvor mange ganger don kaller Klaus til orden og sier «dead bird», så vil Klaus heller gå på jakt etter levende fugler.

Vi lykkes ikke helt med vår første «grouse slam» Været er fantastisk, men det er noe nedbør på gang, som ikke vil berøre dagens jakt. Jakta i dag vil handle om et forsøk på å skyte tre arter med jerper i løpet av tre timer. Det er en utfordring som Don har gitt meg, litt for moro skyld og litt alvor. Vi begynner med å forsøke å spore opp en kravejerpe, som er den vanskeligste. Vi har hellet med oss, for allerede på vei inn i et stort skogområde, så løper det to fugler på grusveien foran oss og forsvinner til siden. Don mener at det kan være arten vi er på jakt etter. Vi roer det litt ned og slipper etter hvert unghunden Josie. Hun har vært syk i en ukes tid, men etter atskillige besøk hos dyrlegen og medisinering, så er hun på vei tilbake. Er vi heldige nå, så blir det ikke noe langt drev – og Don vil ha hunden sin i litt bedre humør. Litt lenger fremme tar Josie stand og da Don ber henne avansere, reiser hun en fugl både til høyre og til venstre. Don tar den ene og jeg den andre.

Beruset av lykke, så går vi nå målrettet inn for å finne en granjerpe. De holder også til i tett kratt eller skog og kan være vanskelig å finne. Situasjonen fra tidligere gjentar seg nesten, i det jeg får øye på en fugl langs en skogsvei idet vi passerer. Denne gangen tar Don med seg den gamle hannhunden Klaus – men i bånd. Granjerper kan like gjerne jaktes uten hund og skytes enklest ved at man går tett innpå dem for å jage dem opp. Ganske riktig så kommer jeg på en tre – fire meters avstand av den flotte fuglen, før den tar til vingene og flyr i sikk sakk med en vanvittig fart lenger inn i skogen. Mitt første skudd er dårlig, men det treffer nok fuglen – som detter ned litt lenger fremme. Vi setter Klaus på og han finner straks den levende fuglen og tar stand, før han får lov til å apportere.

Tiden er knapp Det har nå gått en time og vi har to timer til å finne en præriehøne. Det lykkes ikke helt, selv om vi har alle hundene ute etter tur over alt i området. Fuglene viser seg ikke i dag. Den fjerde timen har vi unghunden Patch ute og han søker og støter opp tre fugler. Den ene flyr langt ut til høyre og slår seg ned i skogen, mens de andre to nøyer seg med bare flytte litt på seg. Patch rekker bare å markere deres nye posisjon før de buldrer opp. Jeg skyter den første, men halvautomaten trekker ikke frem neste patron, så dubléen uteblir. Det er ellers et fremragende våpen, men skulle nok ha vært rengjort etter mange skudd de siste dagene. Det samme skal de mange fuglene, som jeg gleder meg til å ta vare på – og som i en kort periode vil bli plassert på øverste hylle i fryseskapet når jeg kommer hjem. Resultatet fra en fantastisk jakt legger man vel ikke på bunnen av skapet, gjør en vel?

FAKTA:
Snøskohare Snøskoharen finnes kun i Nord-Amerikas nordligste områder. De er små, kun
omkring en til halvannen kilo tunge, som gjør dem til
Snøskohare i sommerdrakt.
Snøskohare i sommerdrakt.
den minste harearten i verden. Navnet har den fra de enorme bakføttene, som hjelper dem slik at de ikke synker ned i den dype snøen. De kalde omgivelsene de lever i gjør at ørene deres er kortere enn de fleste andre harearter og dessuten så har de pels på tråputene. For bedre å skjule seg for rovdyr, så skifter de fra en brun sommerpels til hvit om vinteren. Om sommeren lever de av gress og blader, men om vinteren i større grad av bark fra trær og busker. De går heller ikke av veien for å spise døde mus eller andre sjøldaue smådyr. Snøskoharen går ikke i hi, men er i aktivitet året rundt. De er ganske produktive og får opptil tre kull med unger i året. Deres argeste fiender er gaupe og forskjellige mårdyr.
Spisshalet præriehøns (sharptail grouse) Dette er en mellomstor hønsefugl med en vekt på
Sharptail grouse.
omkring 800 gram til en kilo. Den er også kjent som «ildfuglen», et navn som indianerne bruker på den. Den er ganske utbredt i Nord-Amerika, men foretrekker en variasjon av prærieområder og landbruksområder med spredte forekomster av trær. Hannene har en gul flekk over øyet, akkurat som vi kjenner fra orrfuglen, men bare i en annen farge. På mange måter så oppfører den seg også som orrfuglen, da den på våren møtes på utvalgte spillplasser – hvor hannene spiller for hønene. En liten fjærløs pose på halsen kan blåses opp viser med sin lilla farge hvem som er den mest dominerende hannen. Jaktformen er typisk «walk up» eller med stående hunder. Især ungjerpene står godt for hundene, så tidlig i sesongen kan de enklest jaktes på denne måten. Fuglene er tilpasset et liv i åpne områder, så da er synet og en stor fluktavstand den beste beskyttelsen.

Kravejerpe (ruffed grouse) En liten hønsefugl på rundt 450 til 750 gram med korte,

To skutte kravejerper på bakken.

kraftige vinger. «Ruf» er den amerikanske betegnelsen for kraven en prest har på seg og denne fuglen har også en kravelignende fjærdusk om halsen, samt et fjærdusk som står opp i bakhodet. Jakt på kravejerpa er vanlig i de vestlige og nordlige områdene av Nord-Amerika. Iblant brukes hunder, men det kan være en stor utfordring med dette – da fuglen som oftest sitter i tett buskas og kan være vanskelig å få øye på med sin brune fjærdrakt. Den er for øvrig en av de få arter som ikke anvender noen form for lyd i deres parringsspill, men trommer kun med benene. En lyd som kan høres flere hundre meter unna.

Granjerpe (spruce grouse) «Spruce» er det engelske navnet for grantre, som er det foretrukne
Død granjerpe på bakken.
habitatet for denne fuglen. På samme måte som kravejerpa, så har denne fuglen også en vekt på rundt 650 gram. Den er veldig vanskelig å få på vingene, ikke engang å flytte på seg. I stedet sitter den fullstendig stille og stoler fullt og holdent på sin kamuflasje. Det betyr at man ofte kan komme ganske nær innpå dem, hvorav det amerikanske tilnavnet «dumhøns». Når det til slutt lykkes å få den på vingene, så flyr de raskt – men ikke særlig langt før de slår seg ned i et nytt tre. Når de lander, er det karakteristisk for dem å slå vingene sammen gjentatte ganger over ryggen som en advarsel til andre.

 

 

Annonseplass

LEGG IGJEN ET SVAR

Vær vennlig å skriv din kommentar!
Vær vennlig å skriv navnet ditt her