Jeg var vel 10-12 år gammel, da jeg på et loppemarked fant en innbundet årgang av tidsskriftet ”Frem” som var mer enn 100 år gammel. De gulnede sidene inneholdt en sann blanding av kuriositeter, kultur og populærvitenskap fra hele verden og jeg slukte det meste med glupsk appetitt. En ting brente seg hardere fast, enn alt det andre tilsammen. Det var et bilde av en mann i stilige jaktklær, som med sin venstre arm støttet et kolossalt kanadisk elgtrofé på høykant. De enorme skovlene var bredere enn mannen var høy. Den korte bildeteksten fortalte kun, at bildet viste en fransk-kanadisk pelsjeger og at troféet målte godt to meter fra spiss til spiss!

Jeg klarte ikke å slippe dette bildet i hodet.

Jeg tegnet møysommelig en større utgave av det og skrev senere en fantasifull stil på skolen om pelsjegerens jakt på elgen – med undertoner av den magien, som jeg følte ved å se på det gamle bildet.

I dag er jeg fullstendig klar over at bildetekster i tabloidpressen skal tas med en klype salt. Men bildet plantet ikke desto mindre kimen til en vedvarende guttedrøm. En drøm om en dag å få jakte en stor ”moose” i det åpne subarktiske skoglandskapet.

Da jeg som tenåring begynte å anskaffe meg jaktrifler, tilbrakte jeg mange timer med å granske våpenteknisk litteratur i min søken etter det perfekte kaliber. Jeg hadde en gammel Carl Gustaf 6,5, som jeg rasjonelt sett kunne ha klart meg med i mange år, men guttedrømmen krevde at jeg var klar, hvis sjansen for en jakt på alaskaelg skulle inntreffe ved et plutselig mirakel. Resultatet ble, at jeg 18 år gammel, etter møysommelig papirarbeide importerte en av de første rustfrie riflene til kongeriket Danmark – en Ruger M77 Mark II i kaliber .300 Winchester Magnum. Der skulle gå flere år før denne riflen kom i bruk – på mer beskjedne skandinaviske elger, villsvin og afrikanske antiloper.

Alaska Moose

Siden den gang har jeg ivrig jaktet i mange forskjellige deler av verden.

Jeg har opplevd mange fantastiske og mindre verdige jakter. Opplevelser jeg for alt i verden ikke ville vært foruten. Men alle disse storslåtte jaktopplevelsene har ikke fått den gamle guttedrømmen til å blekne. Tvert imot vokser den seg sterkere år for år, i takt med at det tross alt blir mer og mer realistisk. At drømmen en dag blir gjort til virkelighet.

Jeg er helt og holdent overbevist om, at ”min” fantastiske elgokse går der ute et sted. At skjebnen vil at den en dag vil befinne seg foran den farlige enden av min jaktrifle og ende sine dager med et velplassert skudd.

Utallige ganger har jeg hørt i mitt indre øre, hvordan oksen med et brak faller omkring i det tette vidjekrattet. Om den er halvannen eller to meter bred har ingen betydning. Jeg får den elgoksen, som skjebnen har utpekt.

Den dag vi flyttet inn i huset vårt, bestemte jeg meg i all hemmelighet, hvor det mektige geviret skulle henge. Jeg har til og med forsikret meg om at veggen kan bære vekten, når dagen kommer. Eller rettere sakt: hvis den kommer.

En drøm er en drøm. Virkeligheten er noe helt annet. Men hvorfor la seg distrahere av realiteter, når drømmen i seg selv er kilden til så mange positive stunder? Jeg har behov for en destinasjon for mine tanker, når hverdagen skal holdes litt på avstand. Jeg har bruk for et mål som motivasjon i mitt arbeide, når oppgavene blir dagligdagse. Et menneske uten drømmer er et menneske uten håp. En maskin uten sjel.

Når jeg en dag står bøyd over min alaskamoose, stillheten har lagt seg og drømmen er virkeliggjort, har jeg da mistet min glød, min inspirasjon, min gnist?

Er det bra å få oppfylt sine gamle drømmer? Jeg er villig til å ta sjansen! Det skylder jeg gutten i mitt indre, som så tålmodig har ventet på denne dagen.                       Jeg er ikke så bekymret for ham, for jeg vet, at han har flere gamle – og ikke fullt så gamle – guttedrømmer, som bare venter på å overta plassen bak det drømmende blikket, når tankene flyr.

Annonseplass
DEL
Neste artikkelHvilken ammunisjon skal jeg velge?

LEGG IGJEN ET SVAR

Vær vennlig å skriv din kommentar!
Vær vennlig å skriv navnet ditt her