Jakt med stående fuglehund i Russland

Lite er kjent fra jaktmulighetene hos vår store nabo i øst. Riktignok har vi sett artikler på trykk om jakt på bjørn, elg og steinbukk i Russland. Mindre kjent er jakt for russere flest. I denne artikkelen forteller en russisk jeger om sine jaktopplevelser med stående fuglehund i Jaroslavl-regionen – et par hundre kilometer nordøst for Moskva.

Da jeg nærmet meg min 50 års fødselsdag, så lykkes jeg endelig å tilfredsstille min reiselyst. Min gode venn, jaktkamerat og ivrige «pointermann» Victor, ringte meg for å fortelle følgende: Han kunne ikke som avtalt komme for å jakte hos meg, men kunne istedenfor invitere meg til å ta med rifle og hund til en ukes jakt på hans datsja, som befant seg i et fjerntliggende hjørne av Yaroslavl-regionen. Det var ikke nødvendig å spørre meg to ganger. Det varte heller ikke lenge før jeg satt i min, gode gamle Lada til lyden av dens stabile stempelslag. Sammen med min pointer Porthos var vi på vei nordover.

Min første stopp på veien var hos Vladimir Selivanov i den lille landsbyen like ved Ryazan, hvor han bodde. Vladimir er på samme tid både min venn og min lærer. Neste morgen ledsaget han meg på vår lange tur til nye jakteventyr.

Vi kjørte gjennom Tverskaya-regionen og videre inn i Yaroslavl i retning mot Volga. Vi passerte gamle vidunderlige stedsnavn på vår rute: Sergiev Posad og Uglich. Bare lyden av disse navnene, bringer for oss russere den rike fortiden til live og virker som en erindring om historien som knytter seg til landet vi kjørte igjennom – om de stedene hvor Russland ble født.

Omsider rullet vi en sen ettermiddag inn i en liten landsby, som kun bestod av fire hus – som lå et eller annet sted nær grensen til Vologda-regionen. Vår gruppe bestod nå av tre personer. Foruten meg selv var det mine venner Victor og Vladimir. Førstnevnte er en pensjonert kollega av meg – som foruten å være en ivrig jeger, også bruker tid på å samle alle slags mynter og kulturgjenstander, som han finner med sin metalldetektor mellom røttene på gamle trær.

Vi tilbrakte resten av kvelden benket rundt middagsbordet til den knitrende lyden av vedkubbene som brant i den nye rentbrennende vedovnen han nylig hadde installert. Morgenen etter var vi på vei til den nærmeste byen for å klargjøre papirarbeidet, som var nødvendig for å få våre jakttillatelser i orden.

Licensed to kill
Hver av oss hadde nå lisens til å skyte en orrfugl og en tiur. Hva annet vilt angår – som vi mest sannsynlig ville treffe på, så matte vi også ha en separat lisens på disse artene som fantes i terrenget med utmark, myrer og høydedrag. Vi måtte også forsikre oss om at lisensene våre dekket to områder. Landsbyen hvor vi bodde, lå akkurat på grensen mellom to administrative distrikter.

Etter at vi hadde kjøpt noen nybakte brød i den lille nærbutikken, så dro vi på jakt. Victor slet med en forkjølelse og kjørte derfor Vladimir og meg til en skog, hvor han deretter kjørte hjem til hytta for å legge seg litt. Han lovte å komme tilbake og hente oss til avtalt tid.

Før vi dro, så hadde Victor advart meg: «Orrfuglene kan på denne tiden av året ha vanskeligheter med å sitte og kan fly ganske lang. Så skyt ikke med for små hagl». Jeg fulgte hans råd og ladet min belgiske Francotte med en 28 grams 7’er i det fremre løpet og en gammel 3’er i papphylster – en levning fra kommunismens tid, i det bakerste.

Vi gikk langt inn i skogen, som var en blanding av bjørk, beverosp og furu. For et fantastisk sted! I min begeistring over de vakre omgivelsene, lot jeg ikke hunden min forsvinne ut av syne. Gode, gamle Porthos hadde fanget opp en duft på en gresstue og stirret intens i min retning. Blikket inviterte meg til å gå mot stedet han hadde markert. Jeg skyndte meg snublende mellom tuene mot hunden. Jeg er sikker på at jeg bråkte så mye som et helt kompani med løpende soldater. Med ett, rett foran meg hørte jeg lyden av vingeslag og en stor mørk silhuett fløy avgårde i stor fart. Ut og inn mellom trærne så jeg hva jeg trodde måtte være en stor orrhane. Jeg svingte med og trykket på avtrekkeren for bakerste løp.

Porthos kom tilbake med fuglen i et sikkert grep mellom kjevene. Ikke en orrfugl, som jeg hadde trodd, men min aller første tiur – som fremdeles slo litt med vingene. For en kjempeflaks. Dette var hva jeg i min gamle bil hadde kjørt så langt for å kunne oppleve. Etter denne fantastiske starten på jakta, så foreslo Vladimir at vi skulle dra til et sted i nærheten – som han kjente til. Der er det alltid orrfugl og vi dro dit.

Endelig orrfugl
På veien mot området gikk stien bortom en rask elv som slynget seg i terrenget med det overraskende navnet «Sit». Elvedalen hadde store åpne områder på hver side. Porthos arbeidet effektivt og godt her, i det han fulgte sporet av en gruppe med orrfugl som hadde spist seg gjennom terrenget. Snart løftet Porthos hode opp mot vinden og trakk en rett linje mot noen lave, tettvokste bjørketrær midt ute i det åpne landskapet. Da hunden kom inn på en avstand på 30 meter fra flokken, så frøs den til i den flotteste stand med musklene spent som gitarstrenger og hodet høyt hevet.

Det lyktes ikke meg å nå frem til hunden, før jeg hørte en eksplosjon av fugler som lettet bak trærne. En av dem fløy lavt opp og ut av bjørketrærne til venstre for oss. Cirka 40 meter unna og fri fra trærne, så skjøt jeg to ganger. Fuglen gjorde et kast på seg, skiftet retning og forsvant i nærmeste buskas. Til høyre for meg hørte jeg Vladimir skyte to ganger. «Jeg bommet», sa han skuffet. «Beklager Porthos, jeg stod og så på din perfekte stand». Selv så gikk jeg mot det stedet hvor orrhanen hadde fløyet til. Mot kanten av buskaset tok Porthos stand igjen, men denne gangen var det en rugde, som havnet i jaktsekken min.

Et par hundre meter lenger unna opplevde vi et enda bedre hundearbeide, da Porthos fikk vær av en ny rugde. Jeg lyktes med nok et godt skudd. Orrhanen så derimot ut til å være forsvunnet i løse luften. Snart hørte vi den tordnende lyden fra en annen orrhane, som lettet på den andre siden av buskaset. Jeg sendte et skudd nr. 7 etter den og Porthos kom frem fra buskene 40 meter unna med orrhanen i munnen. Hvilket syn, det var nok for i dag!

Tiur, rugder og åkerrikse
Dagen etter, da vi dro tilbake til huset etter nok en dag med rugdejakt, så stod det en ny bil foran huset. Og ved siden av bilen løp det en korthåret pointer. Det så ut til at vi hadde fått gjester. Den nyankomne var Alexei. Hunden hans kom fra samme familie som en av Victors hunder, som døde for flere år siden. Den nye hunden så virkelig bra ut og var u- tvilsomt en god jakthund, men litt for «høyrøstet» etter min smak. Den var til og med aggressiv ovenfor Porthos, som tok igjen ved å knurre mot den nyankomne hunden. Etter hvert roet de seg ned begge to.

Neste morgen kjørte jeg sammen med Alexei til et område, hvor jeg tidligere ikke hadde vært. Vi fant ingen orrfugl der, men var heldige og fikk noen rugder og en åkerrikse. Takket være gode, gamle Portos. Vi gikk litt rundt i terrenget, men av hensyn til hundene – så styrte vi klar av en jernbanelinje. Alexei skjøt ingenting. Da vi kom tilbake til huset, så vi en grå Landcruiser og ved siden av den en annen pointer, som tilhørte en jeger som nettopp hadde ankommet.

«Dette er vår nye venn», sier Alexei. Sasha var en flott kar på omtrent 35 år. Unghunden hans hadde tydelig godt av å være litt sammen med andre hunder. Samme ettermiddag gikk Alexei, Victor og jeg ned til en liten elv for å skyte ender. I det vi vasset gjennom høyt gress i en forlatt landsby, så fløy det opp en kjempestor tiur «med et tordenskrall» – rett foran Porthos, og bare ti meter fra meg. I stor fart fløy den bak et uthus før jeg rakk å få børsa til kinnet. Pokker også! Kveldsdrevet viste seg å bli ganske tomt, med kun en and som falt for Alexei’s hagle.

En and som forsvant
Neste morgen bestemte vi oss for å se hvordan unghunden arbeidet. Den utnyttet terrenget godt og tok med høyt hevet hode stand for en rugde. Victor tok et bilde av hunden, og mens Alexei løp tilbake til bilen etter hagla – så lettet rugden.

Da vi gikk videre gjennom skogen på jakt etter rugde og jerpe, så samlet Victor to store kurver med sopp. Han fant både sjampinjong og rødskrubb, samt noen andre spiselige arter. Det var så mye sopp at vi kunne ha fylt opp hele bilen.

I den kjølige kveldsluften stod jeg ved elvebredden. En stokkand fløy forbi meg. Jeg skjøt, den klappet sammen og falt i vannet like ved bredden på andre siden av elven. Vannet var iskaldt, men Porthos svømte over elven, plukket opp anden – men svømte inn til bredden på motsatt side. Der begynte den å pipe, og viste helt tydelig at den ikke hadde lyst til å svømme tilbake. Jeg bestemte meg for å gjemme meg for hunden i det høye gresset for å forsøke å få den til vende tilbake til meg. Snart stakk en kald, våt og skjelvende hundesnute seg opp i ansiktet mitt. Men ingen and!

Neste morgen kjørte Victor og jeg over broen og til det stedet hvor hunden hadde etterlatt seg anden. Den var borte! Senere på dagen, da jeg gikk langs bredden hvor jeg hadde skutt anda og gjemt meg i gresset – så fant jeg noen fjær og hodet på stokkanda. Dette kunne tyde på at Porthos tross alt hadde svømt tilbake med anda, men hadde sluppet den på bredden – da han var redd for å ikke finne meg.

Vi vant noen store flokker med orrfugl ute i det åpne terrenget, men de lot oss ikke komme tett nok innpå for å få tatt en stand. De fløy tilbake til skogen. Akkurat som dagen før plukket vi sopp og skjøt noen rugder. Vi så kun noen få, fordi skogene her var enorme. I en åpning i skogen fikk vi et kort glimt av en flokk med elg og over alt så vi spor etter bjørn.

Vi bestemte oss for å gå langs elven på begge sider, hvor endene ofte lå om dagen. Victor gikk med Sasha’s unghund på den ene siden og Vladimir, Porthos og jeg på den andre. Porthos fikk noen hanfugler av stokkand til å lette fra det høye sivgresset. Vi skjøt dem og hunden apporterte etter alle kunstens regler. Senere måtte vi ta en trist avskjed med Alexis. Det var tid for ham å dra hjem igjen. Victor og jeg hadde fremdeles et par, tre dager igjen å jakte.

Et godt tilbud
Jaktsesongen normaliserte seg til kun noen få daglige opplevelser. Da jaktferien min gikk mot slutten, fikk jeg imidlertid et invitasjon fra eieren av en av Portho’s valper, Alexander – som bor i Volgograd, om å komme og skyte fasaner hos ham. Han fortalte han ville sørge for en jaktlisens til meg og ta seg av alt papirarbeidet. Det var et tilbud som var for godt til å si nei til.

Dagen etter møtte Alexander meg i utkanten av byen i sin Niva. Vi lesset mitt utstyr over i Alexanders bil og dro av sted på en nattelang kjøretur. Dette førte oss til et eller annet sted dypt inne på den store Volga-Akhtubinsk sletten.

Der ventet en annen jeger på oss, Vladimir med en korthåret vorsteh ved navn Bai. Ettermiddagen brukte vi på å fortelle hverandre jakthistorier. Senere vikk vi selskap av Alexei, en jeger uten hund med tilnavnet «Pokemon». Alexei så kritisk på min Francotte og konstaterte: «Det der en bare en glorete Baikal-43 med noe smart fiksfakseri». Vi så på hverandre alle sammen, holdt masken i ett sekund eller to – før vi alle brøt ut i latter.

Tidlig neste morgen posterte vi ved bredden av to vann. Det kom ikke mange ender og jeg fikk ikke skutt noe i det hele tatt. Men de to andre skjøt hver sin krikkand. Jeg gratulerte dem med skuddene og vi kjørte tilbake til huset for å spise frokost. Deretter gjorde vi oss klare til fasanjakt. Terrenget var vanskelig å gå i med mange kløfter med høyt gress. En av hundene ved navn Agoi arbeidet bra i dette terrenget og snart så hadde Alexei en fugl i jaktsekken. Vi jagde noen rådyr ut av et tett buskas og et sted skremte vi også opp et villsvin som hurtig forsvant inn i en tett underskog. Oppskårede snuter

Vladimir gikk sammen med Pokemon tilbake til jakthytta, mens Alexander og jeg fortsatte jakta. Men vi så ingen fugl. «Vi bør nok heller gå tilbake til innsjøen», sa Alexander. Det var akkurat det samme jeg hadde tenkt på. Porthos fikk straks en stand, men i stedet for en fasan som lettet fra bakken – så fløy det opp en rugde. Litt senere fikk begge hundene stand og en fasanhann, som lettet på kort hold – datt i bakken.

Porthos ansøkte terrenget ned mot vannet i et kryssøk og cirka 40 meter borte lettet en fasanhann. Jeg traff den med begge løp og noen fjær forsvant med vinden. «Hagl nr. 7 er mer enn stort nok», kommenterte Alexander skuddet mitt. Vi fortsatte et godt stykke videre med bein som føltes tyngre og tyngre, jo lengre vi gikk.      Begge hundene hadde skåret seg opp i snutene i det stive gresset, men lot seg ikke affisere av det. Til slutt fikk Porthos en stand, nesten skjult i en liten kløft. Vi løp frem mot ham og han reiste to fasanhanner. Den ene fløy til venstre. Den traff jeg, mens Alexander tømte sin Beretta halv-automat mot fuglen til høyre, men uten å treffe.

Hundene søkte lenge etter min fasan, som ikke var helt død ennå. Vi gikk i retning av stedet hvor Alexanders fugl hadde fløyet og jeg så Porthos tok stand igjen. Agoi nærmet seg fra den andre siden og avskar fuglens videre fluktrute. Fasanen lettet og jeg kastet Francotte’n til skulderen. Jeg trakk av og igjen måtte de lete lenger etter min «løper», men de fant den til slutt i sivgresset.

En «dykkende rugde»
Vi dro tilbake til jakthytta, spiste middag og gikk ut igjen til kveldens andejakt. På vei ned så vi en fasanhann. Vi slapp hundene, men fuglen ventet ikke og fløy langt avgårde – akkurat som en pil. Sammen med Porthos fulgte jeg fuglens fluktlinje og etter en stund så jeg Porthos ta stand. Fasanen fløy opp fra sivet og den falt så for mitt skudd.

Alexander stod ved sjøen med lokkefuglene sine. Det begynte å bli kaldere og stjernehimmelen begynte allerede å vise seg over oss. Plutselig fikk jeg et glimt av en rugde som dukket opp bak meg. Jeg siktet, svingte med og trykket forsiktig på avtrekkeren. Rugden stupte rett i vannet. Porthos sprang uti etter fuglen, men kom tilbake uten fugl. Jeg så den slette overflaten på vannet, men kunne ikke få øye på noen fugl. Det var merkelig. Så gikk det opp for meg: Vannstanden var så lav, at rugden måtte ha boret nebbet ned i mudderet på bunnen. Fuglen måtte sitte fast ute av syne under vann og uten å gi fra seg noen som helst lukt. Alexander skjøt og han skjøt. Etter litt tid ropte han på meg og Porthos og ville ha hjelp til å finne en and han hadde skutt. Den hadde falt ned i det tette sivgresset. Etter noen få minutter kom min erfarne apportør tilbake med en stor stokkandhann i munnen.

Raketten
Neste morgen dro vi tre med våre tre hunder til området med de mange kløftene. Hundene var like ivrige, selv etter at de hadde ansøkt den tette, buskaktige vegetasjonen – og fått enda noen nye rifter i snutene sine. I løpet av kort tid nærmet Bai seg ivrig en tornebusk med Porthos på den andre siden. En fasanhann fløy opp. Tre skudd tordnet gjennom kløften, men den heldige fuglen slapp unna uskadet.

Deretter fulgte vi med Alexander, som gikk ned mot innsjøen for å hente lokkefuglene sine. På vei ned reiste Agoi enda en fasan i sivet. Heldigvis for oss fant den veien til Alexanders jaktsekk. «Flott skudd», gratulerte jeg ham.

Isen på vannet her var sterk nok til å klare vekten av en hund, men ikke Alexanders 100 kilo. Han måtte derfor fungere som «menneskelig isbryter» for å få endene opp fra isen. Slepende med lokkeendene i sekken satte vi kursen tilbake til frokost.

Vi bestemte oss for en siste runde med jakt med hundene. Hundene arbeidet godt i halvannen time, men uten å lykkes. I det jeg håpet å ikke levere flere «løpere», så la jeg i en 3’er i bakerste løp. Til slutt tok Porthos stand mellom noen sanddyner cirka 40 meter unna. Dette så lovende ut og da hunden avanserte, føk en kjempestor fasanhann i været som en rakett. Jeg traff den med et 7’er skudd, som rev av den noen fjær. Den skiftet retning og jeg sendte et 3’er skudd etter den, som traff den på 50 meter. Hanfuglen slo enda kraftigere med vingene og steg høyt til værs. Plutselig stoppet den opp midt i luften, og som en utbrent rakett falt ned rett ned i sivgresset omtrent 150 meter unna.

Alexander og jeg nådde frem akkurat samtidig og nå jobbet begge hundene perfekt sammen og fant fasanen. Den var enorm!

«En tre år gammen fasan», konstaterte Alexander med autoritet. «Et perfekt skudd og et flott hundearbeide».

Vi dro tilbake til hytta, spiste middag og satte kursen mot Volgograd. På veien fortalte Alexander meg om hvordan hans bestefar var vitne til tyskernes angrep og om hvordan elven Volgas sivrørsbevokste bredder bremset opp tyskernes krigsmaskineri og hvordan soldatene led seg gjennom en kald russisk vinter.

Vi tok tilslutt avskjed med hverandre og ga hverandre en russisk bjørneomfavnelse. Jaktsesongen med stående fuglehund var nå forbi for meg og nok en gang kjente jeg på den følelsen alle jegere får, når man venter på neste år jaktsesong.    Ved mørkets frembrudd var jeg hjemme igjen. Først da jeg gikk fra parkeringsplassen, la jeg merke til at det var nå hele 14 minusgrader ute. Den natten drømte jeg om elvebredder med sivrørsgress, om hunden min som tok stand og om fasaner som skjøt i været som raketter.